| Hovedsiden | Om Taekwon-do | Om Klubben | For Medlemmer | Bokhylla |
|
|
| Bakerst, minst og lavest gradert – endelig! (04.08.03) Ferieturen gikk – i år som i fjor – til Surnadal og Nord-Møre folkehøgskule, for å få svettet ut gammel gruff og tatt inn nye impulser på taekwon-do sommerleir. Minst var jeg kanskje ikke, med mine litt under gjennomsnittlige 176 cm, jeg stod kanskje heller ikke bakerst hele tiden, men blant sortbeltene så var jeg lavest gradert med min 3 måneder gamle dan-grad. Selv om det var fjerde året som leirdeltaker for min del, så var dette oppholdet kanskje det mest spennende av alle så langt. Som fersk sortbelte så er min erfaring at det åpenbarer seg en ny verden bak det nye beltet. Min beretning her bærer nok preg av dette, akkurat som min beretning om den samme leiren sommeren 2000 var farget av at jeg da var veldig ny i taekwon-do og i min treningsiver ofte ble revet med av ting som er litt mer dagligdagse for meg nå. Mer eller mindre verdensvant til tross – her følger beretningen – bedøm selv. Sjefen fiksær biffen Turen til Surnadal hadde lenge vært i boks, takket være vår alles ildsjel og primus motor Jan Møller. Den mannen hadde gjort god figur i en duracell-reklame. Transport sørover var heller ikke noe problem: Med Trond Yngve bak rattet og Roger, Marcus og Jacob som øvrig reisefølge var det klappet og klart for 13 timer sightseeing i storslagen norsk natur langs europavei 6, med prima utsikt fra et bilvindu hele veien. Dette høres kanskje ikke så spennende ut, og jeg kan avsløre at det er det heller ikke. Alternativet, fly til Vernes og buss fra Trondheim til Surnadal tar betraktelig kortere tid og er langt mer behagelig i svingene.
Ikke helt som folk flest Vel fremme merket jeg raskt at det i løpet av de siste fire årene har det på sommerleirene sakte men sikkert bygd seg opp en krets av bekjente som er blitt stadig større. Ved ankomst NOFO ble dette bare klarere og klarere, da det nesten over alt var bare kjente fjes å se. Taekwon-do folk er en type folk som gjerne smiler og sier ”hei” til kjente fjes, i stedet for å late som om mobiltelefonen plutselig ble veldig interessant eller at en murvegg med ett er verdens navle og verdt 100% oppmerksomhet, av den enkle grunn å forsøke å unngå øyenkontakt med folk som man har hilst på tidligere. Aller mest synlig blir dette i matsalen der man alltid er velkommen til å sette seg ned ved et bord med totalt ukjente folk, uavhengig av hva slags farge man har i huden, hvilken dialekt man prater, mengde dun på haka og hva man har lastet opp på tallerkenen sin. Taekwon-do folk er altetende og de deler som et utgangspunkt én og samme hobby, noe som gjør denne til et naturlig samtaleemne. Førsteinntrykket er at folk flest i begynnelsen av uka snakker om været noe ”vanlige” folk nok kan relatere seg til. Når taekwon-do folk ut over uka etter hvert blir varmere i trøya og stivere i musklene, så dreier praten seg sakte men sikkert over på ukens hendelser, treninger og stille bønner om roligere oppvarmingsøkter. ”Ferskis” for andre gang Første gang jeg deltok på sommerleiren hadde jeg gult belte. Tidligere på året hadde jeg ukritisk slukt rått alt jeg kunne komme over av taekwon-do informasjon og propaganda, og i tillegg sikret meg en billett til denne leiren som alle pratet så varmt om. Den gang da, til sommerleiren 2000, reiste jeg også med bil, full av forventninger. Denne gangen reiste jeg nedover med magen om mulig enda mer proppet av noe som kunne minne om en blanding av sommerfugler på lystgass og småbarn på kvelden før julaften. Jeg så særlig fram til å kunne stifte bekjentskap og trene sammen med ”de høye herrer/damer” som nå var på samme beltefarge som meg, og som jeg bare noen få år tidligere har blitt instruert av. En klar fordel jeg ser med det å ha sort belte er at omgangskretsen – om jeg kan kalle den for det – blir straks mer stabil. Som fargebelte var det ofte at jeg ikke traff igjen folk som jeg hadde trent sammen med året før – av mange forskjellige årsaker: Folk slutter, folk får uilke grader, folk tar pauser etc. På sort stopper den konstante utskiftningen av farger, og frafallet er ikke det samme som på de lavere nivåene. Å komme meg med i denne eksklusive gjengen var med andre ord noe jeg hadde sett veldig fram til, særlig på grunn av sosiale årsaker. Det er nå en gang sånn at det ofte er de folkene man trener sammen med om formiddagen som man ”henger” sammen med om kvelden. Batteriladning og teambuilding Som nygradert 1. dan, var det også deilig å kunne stille seg bakerst i ”mølja” for en gangs skyld. Hjemme i Bodø betyr 1. dan fremste rad og høyest gradert, og er synonymt med ”instruktør”. På sommerleir er 1. dan synonymt med ”bak i mølja” og ”elev”, og det er ualminnelig godt. Ikke bare er man lettet for ansvar og instruksjon, man får man kjørt seg skikkelig og man kan plukke opp mange verdifulle pekepinner, øvelser og ideer som man kan ta med seg hjem igjen. På mange måter fungerer Surnadal-leira som én uke med lading av batteriene, samtidig som at man får seg en skikkelig fysisk utladning. På leir blir man kjent med mange nye folk, man treffer igjen gamle kjente fra hele landet, men internt i klubben får vi også muligheten til å styrke båndene oss imellom gjennom et supert leirtilbud. Denne muligheten utnyttet vi til gangs i år med daglige utflukter til badeplasser, felles bopel og bespisning, hyggelig middag onsdag kveld med gjester, og en flott ramme rundt hele turen med blant annet spesiallagde t-skjorter til alle deltakerne. På en av disse t-skjortene har vi forresten samlet signaturene til alle instruktørene og alle leirdeltakerne fra klubben, og den skal rammes inn og henges opp på klubblokalet. Forhåpentligvis vil ytterligere innrammede klesplagg ende opp på samme veggen i årene som kommer, og vi kan kanskje greie å skape en tradisjon på linje med konglecup’en etter hvert? Hva t-skjortene angår så er det også her Jan vi kan takke for en super idé og en iherdig gjennomføring. Det sorte beltet På sort belte åpenbarer det seg som sagt en litt annen verden. Med fare for å høre blærete og bedrevitende ut, så vil jeg si at det nå stilles høyere krav til tilstedeværelse og engasjement, og at ting teknisk sett har blitt flyttet opp en avsats: Farten er større, men så er også fallhøyden – som i hoppbakken. Kikk litt på graderingsreglementet og krav til dan-graderinger for litt mer praktiske eksempler på dette. En sammenligning dere sikkert har hørt før, men som jeg synes bare passer bedre og bedre, er at fargebeltene blir som en grunnskole, imens sort blir den høyere utdanningen. Ja, ting blir vanskeligere, man får mer ansvar og det forventes mer, men så får man også smake av konfekten da. For meg er det for eksempel virkelig artig å kunne få gå kwan-gae, po-eun og ge-baek, mønstre jeg lenge har syntes ser ufattelig kraftfulle og estetisk pene ut. Dere kjenner sikkert igjen følelsen når dere endelig skal lære dere et nytt mønster som dere har sett de høyere graderte gått tidligere? Å ha sort belte som et mål ser jeg ingenting i veien med. Det er absolutt oppnåelig for de som går inn for det, men for å pense litt inn på sommerleir-emnet igjen så må jeg nevne at jo lengre opp man kommer i gradsystemet, jo mer utsatt vil man også bli for parodier. Dette ble veldig klart på sommerleirens siste kveld, da noen østlendinger fant det for godt å lage en parodi på Master Per Andresen. Det skal nevnes at dette var ingen respektløs opptreden, men et humoristisk innslag som alle i salen inkludert Masteren selv viste å sette pris på. Det er som min ikke fullt så gamle mor alltid har sagt: ”Selvironi er en meget viktig egenskap”. Sommerleirens avslutning I år som i fjor ble treningen ispedd sosialisering, grilling, bading, underholdning og oppvisning. Surnadal vet som regel å vise seg fra sin beste side når de hvitkledde invaderer dalen, og i år var intet unntak. Fredagsunderholdningen er alltid et høydepunkt, og det ble den i år også. Mange artige innslag og noen ikke fullt så artige innslag, men ingenting jeg skal begi meg inn på å forsøke å beskrive i detalj – man må ha vært der for å skjønne det. La meg bare nevne ”The Invisible Man” som ble en stor publikumsfavoritt, sammen med parodien av Master Per Andresen. Jeg håper på flere like artige innslag til neste år! Brunfargen jeg fikk kommer nok ikke til å få beholde, men gnisten og treningsviljen er så absolutt noe jeg drar med meg videre til neste sommerleir, der jeg håper det blir plass til enda flere taekwon-do utøvere enn i år. For de av oss som ikke greier å vente til neste sommer med mer sol og svetting så sees vi på Gran Canaria i januar 2004. Hilsen Torkil
|
| ||||||||||||||||||||||||||||||||
SaltenTKD.net © 2000 - 2008  |
Eldre reportasjer