| Hovedsiden | Om Taekwon-do | Om Klubben | For Medlemmer | Bokhylla |
|
|
Surnadal - dag 2 (28.07.03)
Rrrrrring Rrrrrring Rrrrrring Rrrrrring Rrrrrring Rrrrrring Rrrrrring Rrrrrring Rrrrrring Rrrrrring Rrrrrring Rrrrrring Er det noe som er irriterende så er det folk som setter på vekkerklokka på full mokkings og ikke våkner av den selv. I morgentimene i dag stod jeg midt oppi et moralsk dilemma: Vekke Jacob på en rolig kontrollert måte, eller tømme ei bøtte isvann over ham… Hmmm. Jeg tok hevn med å la ham ligge så jeg tenkte han skulle få litt stress med å få i seg frokost i tide. Etterpå ble det minst like irriterende at Jacob faktisk kom seg opp for egen maskin og rakk å få i seg frokost. Kanskje blir det en wet surprise i morgen klokka 0700?
Treningsøktene er noe annet enn det man er vant til hjemmefra. Det er andre instruktører, med andre metoder og andre øvelser. Man får en litt ny vinkling på ting, man får gå sammen med flere titalls andre utøvere på samme grad. I tillegg så får man (fortsatt) en liten iboende trang til å vise seg fram fra sin beste side når en av instruktørene kommer i nærheten. Pussig det egentlig, for det er akkurat slik jeg husker det fra den første samlinga jeg var på, når jeg hadde gult belte. Det er vel kanskje også et bevis på at det nytter å bruke ros som motivasjon? I dag hadde vi sortbeltene mønstergjennomgang, modellsparring, sparring og targetkjør. Drakta var våt etter oppvarminga, og passelig trutna når hele økta var ferdig. Skal jeg si noe av allmenn interesse omkring treninga i dag, så vil jeg dra fram det at man får et nytt perspektiv på ting. Videre har jeg etter hvert lært et par nye øvelser på repertoaret som jeg har tenkt til å dra nytte av i instruksjonen hjemme. Krampe, blodsmak i munnen og total utmattelse, og herfra skal det bare bli bedre sier dem. Jaja, det er nå i alle fall i motbakke det går oppover. Barnepartiet mitt får litt av hvert å glede seg til nå ja. En liten artig episode under treninga hadde vi jo. Vel, en plass inni der gikk jeg på trynet etter å ha forsøkt et svingspark på target imens jeg stod på svett parkett. En kombinasjon som gjorde meg straks litt mer forsiktig i de senere eskapader. Men – masteren hadde en session omkring det med fokus på bruk av hofta. I seg selv kan det høres veldig uskyldig ut, men de endte opp i en liten latterkule der masteren først dro fram en mannerumpe og så dro frem en damerumpe for lettere å få se teknikkene, under påskudd av at det var ”mer å se på”. For oss som tenker litt koffert ble det fort stilt spørsmålstegn ved om det var fysikk eller teknikk vi skulle fokusere på. Artig? Nei man må kanskje ha vært der… For tida sitter Jan og smører og masserer beina sine. Bjørn spekulerer i å ta beina til Jan i forbønn, for Jan har faktisk bestilt seg flybillett hjem til Bodø. Så dårlig er det altså stelt. Jan protesterer heftig mot noen bønnestund for beina hans, da han er redd for å våkne opp uten. Først var de 28 og så ble de bare 27. Bjørn skylder for øvrig på Jan sine rollerblades. Vitenskapen som ligger bak uttalelsene har jeg ikke sett beviser for enda, men jeg tror nok Jan er på tur hjem. Trist for Jan som nok hadde gledet seg veldig til leira, men nå heller må sette seg på flyet i morgen. Praten gikk og latteren satt løst i ”Salten-ghettoen” (etasjen vi har fått til disposisjon på NOFO). Roy var på besøk og fortalte røverhistorier fra fjelltur med masteren, og innimellom latterkulene kom det plutselig fra Bjørn: ”Jøss, det regner”. ”Værmeldinga hadde sagt noe om regn i dag ja” føyer Roger til. En trykkende stillhet fulgte så, hvorpå Trond Yngve plutselig brøt ut: ”Dæven han steike takluka e åpen!!!!”. Etterpå ble det en stor diskusjon blant de gjenværende omkring hvor mange kilo som var på tur ned trappa og ut til bilen. På Trond Yngve sine vegne får jeg unnskylde så mye for bannskapen, men vi kommer da tross alt fra nord for ”moralsirkelen”, som Thomas Von Brøhmsen så pent sier det. Dagens middagsrapport: Blomkålsuppe til forret, og panert fisk som hovedrett. Kroneis med jordbær til dessert for de med interesse og penger til slikt. Godis! Etter middag og en liten avslapning i sofakroken var det tid for kulturelt innslag på kulturhuset. Fjorårets nummer må kunne sies å ha vært en suksess, og årets innslag var etter min mening kanskje enda bedre. En duo bestående av vokalist og gitarist fra bandet Dadafon gikk rett hjem hos undertegnede, men jeg noterte meg noen gjespende individer på raden foran. Man kan vel ikke tilfredsstille alle. For å gjøre en kort historie lang, så gikk resten av kvelden med til å fikle med buksa mi der tråden har løsnet. Utrolig irriterende, men heldigvis for meg er buksa nå i kyndige hender – hos Svein Olav. Jeg får litt dårlig samvittighet av å holde Svein Olav oppe så sent på natta, men selv er jeg totalt talentløs på disse fingernemme greiene, og Svein Olav ser ut til å ta det ualminnelig lett. Jeg tenker med meg selv at jeg tar sikte på å betale ham tilbake med å lære ham sitt neste mønster når vi kommer tilbake til Bodø. Fair and square? Tror du pinadø ikke han fikk det til også. En god klem får bli første nedbetaling på gjelda. Nei nå tror jeg at jeg tar en liten tur ut på bygda og får trødd av meg den verste gangsperra. Eller kanskje jeg bare krasjer rett på senga. Antakelig det siste. Dere der hjemme får ha en fortryllende aften.
|
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||
SaltenTKD.net © 2000 - 2008  |
Eldre reportasjer