| Hovedsiden | Om Taekwon-do | Om Klubben | For Medlemmer | Bokhylla |
|
|
Musejakta (09.08.02)
Da var det tid for sommerleir - atter en gang - og på samme sted som i "alle de år" som vi ferskinger sier: Surnadal 2002 ble en kjempesuksess! Klokka er 0345, stedet er Ungdomsskolen – litt utenfor Surnadal Sentrum. Camilla Melhus og Mona Berg Larsen har akkurat kommet tilbake bra fest i down town Surnadal, og Mona er – uvisst av hvilke årsaker – på tur ned trappa til garderobene til svømmebassenget. 2 heltemodige og selvoppofrende (mer eller mindre) frivillige brannvakter hører med ett et hyl. Med våre nyvunne fargebeltegrader springer vi til for å hjelpe hva som høres ut til å være en jomfru i nød. Mona møter oss halvveis i trappa, likblek i ansiktet: ”Ei mus!!” får hun stotret fram. Uten å nøle legger brannvaktene på sprang ned gjennom trappa til garderobene, vel vitende om at hvis ei med 3. dan springer av gårde med halen mellom beina, så står også deres egne liv i fare. Rolig smyger de seg ned trappa og rundt det første hjørnet i den ventende og mørke korridoren. Ingenting. Brannvakt nr 1 signaliserer ved å legge en finger over munnen. Brannvakt nummer 2 nikker bekreftende, og med ett går den raske gangen over i snikende og rolige bevegelser. Fremme ved det andre hjørnet i korridoren signaliserer nr 1 ved å holde handen oppe. De stopper. Nr 1 drar fram et speil fra feltjakken sin og bruker dette til å kikke rundt hjørnet med. Brått drar han speilet tilbake og signaliserer til Nr 2 at fienden er i sikte. Sekunder senere har de kastet seg rundt hjørnet og overmannet den lille spissmusa, og selv om Nr 1 ikke slapp fra det uten skader, så betegnes operasjonen som vellykket. Brannvaktene returnerer til utgangspunktet hvor Mona venter spent. Hun kan se at de har fanget inntrengeren, og beordrer en umiddelbar likvidering. Nr 2 forbereder seg på å stille i eksekusjonspelotongen, men Nr 1 har falt for den lille spissmusa som har bedervet han med sine små pip helt fra den ble fanget. Sekunder senere har Nr 1 trosset Monas ordre og sluppet fangen fri. Nr 2 tar straks opp jakten, bevæpnet med sine dødelige føtter. Som et hvilket som helst annet rovdyr blir Nr 2 snart lei av å jakte sin meget underlegne motstander, og går så over til å forsøke å fange denne i en hendig plastbeholder – som et kjærkommet tidsfordriv i den ellers uinteressante brannvakta. Dette viser seg å være lettere sagt enn gjort, og jakten leder ham til baksiden av svømmehallen. I det han er i ferd med å gi opp jakten får han øye på en av sine overordnede i en kompromitterende posisjon med et eksemplar det annet kjønn. De to har vært klar over hans tilstedeværelse lenge, så Nr 2 oppgir raskt jakten, beklager seg lavmælt og går tilbake på vakt. Vel tilbake på ungdomsskolen går Nr 2 forbi Nr 1, som bemerker at han har sett ungdommer sove i gangene. Nr 2 tar straks på seg å undersøke saken nærmere, og ganske riktig: I 1. etasje, inntill den venstre korridorveggen sitter/ligger det 2 gutter og én jente som ser ut som om de kunne trenge en madrass hver. Undrende spør Nr 2 hvorfor de ikke sover i sengene sine. En noe tafatt og trøtt mumling avslører at de har evakuert fra rommet grunnet høy innetemperatur. Nr 2 tar straks saken i sine brannvakt-hender og begir seg mot den aktuelle sovesalen for å inspisere. I døra stopper han opp og måper. I den andre enden av rommet er det flere individer som har funnet det for godt å dele seng. 4 personer, 1 jente og 3 gutter for å være nøyaktig. Avslørende nok, selv om alt av klær fortsatt var på sine plasser. Uten å nøle tar Nr 2 fram instruktørstemmen sin, og sekunder senere er 3 ungen gutter på tur ut og til sine egne senger. God natt. Brannvakta går mot slutten, og folk vender tilbake fra fest sakte men sikkert. De gretne minene etter å ha blitt ”forært” en brannvakt (av Asbjørn) er borte, og jeg sitter igjen med et forunderlig smil. Omtrent det samme smilet som lurte seg fram da jeg oppdaget at Jacob hadde med seg en Westlife-plate til minidisken sin, eller som når Gunnar med den mest alvorlige minen du kan tenke deg, stilte seg opp og spurte om hvor langt løpet ”NP-mila” var. (Ja: Det er lengre enn 6 km!) Det siste jeg hører før jeg sovner er en samtale fra naborommet. Det er en gutt som trente sammen med meg, men som ikke bestod til gradering som sier ”Dette er den beste sommerleiren jeg noen gang har vært på”. Jeg smiler bare bredere, jeg. Vi sees til neste år folkens… - Torkil Sluttnote: Til alle som ikke leste reiseskildringen min fra i fjor – her er et utdrag og en liten videreføring av listen over de viktigste tingene du må huske:
|
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||
SaltenTKD.net © 2000 - 2008  |
Eldre reportasjer