| Hovedsiden | Om Taekwon-do | Om Klubben | For Medlemmer | Bokhylla |
|
|
Reportasje fra Swedish Open 2005 (18.10.05)
Gunnar og Peter har med resten av landslaget dratt til Ljungby i Sverige på Swedish Open. Peter tok bronse i sparring -63 kg mens Gunnar tok sølv i mønster 2.gup-3dan og gull i sparring -63 kg. Gunnar slo også en av Sveriges beste utøvere Patrick Carlstrøm etter en nervepirrende finale med ekstraomganger. Gunnar ble også kåret til beste fighter. Reportasjen under er hele turen sett fra Gunnars øyne, med noen humoristiske kommentarer og hendelser. Dette er en gjenfortelling av turen fra Gunnar Rugsveen sine øyne og er et lite snev av alle tanker og hendelser som foregikk under årets Swedish Open. Det er tidlig en fredags morgen, alt for tidlig. I alle fall for Peter som ikke er vandt med å stå opp klokken 06.00 hver dag. Flyet går litt over 7 på fredags morgen så her er det ingen bønn. Den alt for snille moren til Peter kom og hentet meg litt før 7. Jeg hadde litt panikk for å miste flyet så jeg ble satt av ved flyplassen slik at i alle fall jeg skulle komme tidsnok. Innsjekkingen gikk fint og jeg satt alene på flyet litt ergerlig for at Peter alltid klarer å fikle det til, slik at han kommer for seint – ALLTID! Etter en stund når flyet så ut som det var klart for å ta av, kom det enda en surere kar inn og satt seg ved siden av meg. Det var Peter. ”Alltid drar du ifra meg!” kom det murrende fra stolen. Men allikevel konkluderte jeg med at det var bedre at en av oss rakk flyet enn at ingen gjorde det. Peter forklarte at han hadde fått usedvanlig mye kjeft av flere når han kom drassende på sin gigantiske 20 kg koffert, 20 minutter for sent og forventet å bli med flyet. Jaja, vi begge kom oss med flyet og vi var på vei til vårt første internasjonale mesterskap. Vel fremme på Gardermoen ble det en del venting, men landslagsutøvere fra hele landet kom litt etter litt strømmende på. Etter om lag ett par timers venting telte vi disse A og B landslagsutøverne: Magnus Bjørgan Thomas B Johannesen Frode Steindal Alexander Aronsen Thor Robin Harbakk Glenn Nødtvedt Arne Witzøe Alexander Malvik Stian Fremstad Gunnar Rugsveen Peter Kvig Stian Bringslid Irene Giskegjerdet Laila Marie Haram Ingrid Følling Alina Desiree Sandø Anja Berthelsen Camilla Krebs Christian Olsen Kjetil Lynn Castell Det var ikke bare utøvere som dukket opp, men vi hadde med oss landslagstrener Tom Helge Hansen og et knippe meget dyktige dommere: Snorre Edvartsen Roy Rolstad Tore Ollestad Selvfølgelig kunne vi ikke forlate Norge uten Master Per Andresen og hans kone Antonie! Planen var at alle disse skulle pakkes i en buss og transporteres 8 timer mot Ljungby i Sverige. En helt ukjent by i et helt annet land. Noe som var meget stort for to små karer i fra Salten Taekwon-Do klubb som har oppsøkt de minste avkroker i Norge på jakt etter Taekwon-Do stevner, men aldri vært utenfor landets grenser. Bussturen ble ikke så lang som de fleste hadde fryktet. Adjektivhistorier, fortellinger, godt humør etterfulgt av slumring, soving og spising gjorde turen til en fin reise. Eneste som gjorde turen tung for ”brødrene” Salten som vi ble kalt var at vi ikke kunne spise på hele turen. Innveiingen er noe de fleste gjerne skulle ha sluppet unna, spesielt når de går i – 63 kg klassen! Vel fremme i Ljungby var det klar beskjed om å hoppe ut av bussen og rett på vekta. Innveiingen var i gang. Panikken spredde seg i de sannsynligvis alt for tunge kroppene til meg og Peter. Hvorfor, hvorfor måtte jeg spise den muffinsen på bussen! Det gikk, akkurat vel og merke, for begge to. Hadde en av oss ved et uhell svelget en mygg som fløy der den ikke skulle fløyet, så hadde turen blitt en kjedeligere affære - på benken – uten treningstøy – med smågodt posen vel fordøyd – og sett på de andre. Endelig var fasten over, vi kunne spise igjen! Vi dro alle sammen til en lokal pizzaplass for å få påfyll. Jeg tenkte at i Sverige måtte de være meget småspist, pizzaene var ikke akkurat store. Dermed tok jeg en fatal avgjørelse, jeg bestilte en hel familiepizza- alene! Det begynte å demre hva jeg hadde gjort når to av de største guttene på laget delte en. Men, sagt er sagt og en liten stund senere måtte jeg spise mine ord, bokstavelig talt. Over en time senere måtte jeg legge inn årene, det var et stykke igjen og jeg var så mett som jeg aldri har vært før. Hvis noen lurer på det så er det mulig å få en strekk like under brystkassen av å spise for mye, denne plaget meg igjennom helgen og den påfølgende uken. Det ble kveld og vi dro til hytten for å sove. Vi kunne egentlig ha lagt oss oppe i ett tre, for madrassen var liten, hard og minnet om en grein, sengetøyet kunne lett brukes som sandpapir og dyna var så tynn at fylle måtte være lagd av fjærene fra en stk kylling. Allikevel sov de fleste meget godt, og jeg begynner å tro på at å ligge på spikermatte må være enda bedre for en god natts søvn. *ring.. ring.* Nåde.. *ring.. ring* NEEI; NEEI, vil ikke.. *ring.. ring..* Ja vel, jeg må opp. Jeg klarte å komme meg ut av senga samtidig som de andre på rommet begynte å våkne til live. Morgenstellet måtte skje noen hundre meter fra hytta og de fleste la raskt merke til at det var frost ute. Etter en stund var alle klare og vi begynte å bevege oss mot hallen der mesterskapet skulle foregå. Inne i hallen så det ut som at svenskene hadde arrangert mesterskap tidligere. Det var tre ringer, masse dommere, utstyrssalg, en liten kiosk og tribuneplass. Et staselig medaljebord som alle siklet mot var også satt opp. Jeg tenkte at jeg skulle ta meg en tur bort å se på disse staselighetene, men så fikk jeg øye på noe. Et eget bord der det satt leger og sykepleiere. Siden jeg vet at svenskene er kjent for å være flinke i sparring – hard sparring, satt jeg to og to sammen, disse legene får det vel travelt i dag. Medaljebordet virket ikke like festelig lengre i og med at jeg antok at det nærmeste jeg kom noe av dette var vist jeg tok et bilde. Jaja, får håpe all treningen, landslagssamlingene og de mentale forberedelsene jeg har gjort i alle fall sørger for at jeg ikke kommer hjem med knekt nese. Etter en stund fikk vi beskjed om at mesterskapet ble ca en time forsinket pga de ventet på en buss fra Göteborg. Landslagstreneren informerte oss om mesterskapet, hvilke regler som gjaldt og hvordan vi skulle oppføre oss. Mesterskapet ble etter hvert satt i gang. Først ut var mønster. Norge gjorde det klart fra første stund hvilke av nasjonene som regjerte i mønster. Det ble rent bord i både herre og dameklassen det alle fra rødt belte – sort belte 3.dan gikk i samme klasse. Fra Salten gjorde de to herremennene det meget bra. Peter tapte mot Arne Witzø (GULL vinneren) i andre runde etter en jevn kamp. Jeg tapte også mot Arne, men var heldigere med trekningslisten og møtte han ikke før i finalen. Det ble altså SØLV til meg! Smilende og glade etter en god innsats i mønster gjorde jeg og Peter meg klare til oppvisningen det norske landslaget skulle kjøre. Det var mye som sto på programmet og ”brødrene Salten” skulle kjøre modellsparring. Oppvisningen gikk etter oppskriften og alle var godt fornøyde – spesielt alle de svenske tilskuerne. Så var det tid for en liten pause, de lavere graderte utøverne som deltok på stevnet skulle gå ferdig sine sparringskamper først. Da ble det en matbit samt god tid til å psyke seg opp til sparringskampene. Psyke seg opp ble etter hvert ikke det helt korrekte ordet. Gulbeltene som gikk sparring i ringen nå, kunne lett gi to raske og en rumpetaske til de fleste fargebeltene jeg har sett, grønn og blåbeltene vil jeg ikke snakke om en gang. Nå om ikke lenge skulle jeg og Peter møte instruktørene, sortbeltene som hadde trent opp disse fryktinngytende utøverne. Jaja, godt vi har mye førstehjelpsutsyr med oss. Sparringskampene var i gang. Peter og jeg gjorde det mye bedre enn forventet og etter 2-3 kamper møttes vi i semifinalen. Jeg vant kampen så det ble BRONSE til Peter. Men nå, nå var gamet over tenkte jeg. Jeg skulle i finalen i -63 kg. Den andre som hadde kjempet seg opp hit var ingen mindre enn Patrik Carlström, en tidligere gull medaljevinner av EM og det ryktes at det er 6 år siden sist han tapte Swedish Open. Jeg har allerede sett han rundjult de andre utøverne i min vektklasse, men dette er ikke tiden til å tenke på slikt. Jeg hadde ikke bestemt meg for å bli slått før jeg gikk inn i ringen. Jeg har trent hardt lenge og det begynner å bli lenge siden jeg også har tapt en sparringskamp, opp-psykingen var startet. Kampen var snart i gang. Plutselig innser jeg at dette er stevnet siste kamp, alle som deltok i mesterskapet, alle dommere, tilskuere og pølseselgere fulgte med på kampen. Jeg har ikke tenkt at de skal se på at jeg ble rundjult. Landslagstreneren gav med mange gode råd og jeg ble kastet inn i ringen, kampen var begynt. Jeg husker ikke så mye fra kampen, bare hylende norske utøvere når jeg hadde et spark som traff eller alle mulige råd fra alle kanter når jeg ble truffet. Det var jevnt, meget jevnt. Etter første runde var jeg meget sliten, jeg trengte den lille pausen jeg fikk. Tom Helge kom med enda flere gode tips og ba meg fortsette slik. 2 runde startet. Samme opplegget, stå imot, dekk seg, spark, slå tilbake. Flere ganger traff han meg hard, alt for hard. Jeg gikk ned i bakken, men her var det ingen bønn så det var bare å reise seg opp igjen. 2 runde ble etter hvert ferdig. Dommene skulle avgi sin dom. Det ble uavgjort. 2 av dommene stemte på meg, 2 på min motstander. Dette kan bare bety en ting, ekstraomgang. 1 minutt direkte uten pause først. Stemningen i hallen var utrolig, adrenalinet i kroppen var høyere enn jeg noensinne har hatt det. Etter en uhyre jevn og spennende ekstraomgang var det tid for en ny dom. En dommer stemte på Patrick, en stemte uavgjort og to stemte på meg. Hvem vant? Hvem vant? JAAA! Maken til seier har jeg aldri hatt. Gratulasjoner fra alle kanter, alle var helt i hundre. Det hadde vært en spennende kamp for tilskuere også merket jeg. Jeg fikk også en stor pokal med tittelen bästa fighter pga SØLV i mønster og GULL i sparring – helt utrolig. Dette viste tenkte jeg, hvor mye trening, kosthold og forberedelser har og si for å gjøre det bra i et Taekwon-Do mesterskap. Dette må jeg fortsette med, når jeg kommer hjem. Ingen bønn, ingen nåde, trening blir det med en gang jeg kommer hjem. Etter endt mesterskap var det tid for å spise. Vi dro på en restaurant og spiste meget godt. Kvelden var enda ung og det er ikke hver dag man er i Sverige (i alle fall ikke for meg og Peter) men mange var sliten etter en lang busstur og et enda lengre mesterskap. Det ble tidlig kveld for meg og Peter, trodde jeg.. Når vi kom tilbake til hytten, merker jeg at mobiltelefonen ikke var der den brukte å være. NEI! Jeg har mistet den på turen, og det var et godt stykke å gå! Jeg begynte på tilbake turen. Ankelen og kneet på venstre fot var ikke akkurat noe å skryte av etter dagens kamper, så jeg småhaltet meg av gårde helt alene i et fremmed land. Jaja, jeg er ikke akkurat i krigsherjede områder og forbløffende nok er Sverige akkurat lik Norge, bortsett fra rare navn på steder og butikker. Dette tar alt for lang tid begynte jeg å tenke etter en stund. Jeg begynte å løpe lett bortover veien med skadet ankel og kne. Haltet bortover som en skadeskutt elg og tenkte at hvis det fantes pøbler i Sverige som ville ha ett lett bytte og rane ville nok jeg være øverst på listen. Jeg tok meg i det og begynte å gå i stedet. Utrolig nok fant jeg igjen mobiltelefonen og kom meg tilbake uten større problemer enn hyggelige folk og en litt hoven ankel. God natt. Turens siste dag begynte like smertefullt som de fleste andre, klokken begynte selvfølgelig å ringe 6 timer tidligere enn du hadde håpet på. Sakene ble pakket i en fei og vi satt igjen på bussen med en 8 timers tur tilbake til Norge. Turen gikk enda raskere enn forrige gang. Jeg og Peter fant ut at vi var noen elendige shoppere. På hele turen i Sverige der folk vanligvis går amok og handler alt de greier å presse gjennom tollen klarte Peter å handle to flasker vann med kullsyre og pæresmak, mens jeg kjøpte en is med lakrissmak. Begge ble godt fordøyd før vi kom ut av landet. På Gardermoen ble det igjen mye venting, flyet vårt gikk ikke før om 6 timer. Men allikevel går tiden raskt og vi var omsider tilbake i Bodø igjen litt over 01.00 på natten. Hurra! Jeg skal på jobb om 5 timer. Turen var over og det dagligdagse programmet var i gang. Takk til alle for en fin tur! Gunnar Rugsveen Se også NTN og ITFeurope.org
|
| |||||||||||||||||||||||||||||||||
SaltenTKD.net © 2000 - 2008  |
Gunnar er eldst av 3 brødre i en gjeng som etterhvert er blitt litt av en taekwon-do familie. Gunnar bestod til svart i mai 2002 og har bred erfaring som instruktør for både barn og juniorer.
Eldre reportasjer